Litteratur

When you're dancing with the devil, the devil doesn't change..

..The devil changes you.



Det er kaldt. Så fryktelig kaldt. Du tør ikke åpne kjeften en gang i frykt for at kulden skal isbelegge tunga di. Gud så kaldt det er. Men likevell står du der ute i snøen uten votter. Det spiller ingen rolle for du blir aldri varm på hendene uansett. Stjernene er begynt å blottlegge seg på det svarte lerretet som omringer jordkloden. En og en dukker de opp jo mer du myser mot himmelen for å finne ut hvor karlsvogna står. Det er blitt en vane for deg nå. Ikke fordi du er spesielt interessert i astronomi, men fordi karlsvogna er det eneste stjernetegnet du gjenkjenner blandt alt det stjernejuggelet som minner mer og mer om våte snørrpartikler som nettopp er blitt skutt ut av en forkjølt nese.

Du har mistet deg selv nå. Du har mistet deg selv og du vet det. Det vises i alt du gjør og du tar deg stadig i å stoppe forskrekket opp midt i en handling for å spørre deg selv hva i himlens navn du driver med. Alt du en gang var så kjent med og alt du en gang mestret virker like fjernt som de alt for mange gullklumpene på himmelen. Hvor er det blitt av deg? Spiller det noen rolle? Spiller det noen rolle hvem du er når du ikke lever uansett? For ingen ville vel kalt dette et liv. Du er mindre sint enn det du var før og du tar ting mer med fatning. Det ville vel vært positivt om du ikke hadde reflektert deg fram til at grunnen til ditt mer roligere sinn var fordi du var blitt mer likegyldig. Og du vil så hjerteskjærende sårt ikke være likegyldig.

Det er så utrolig kaldt. Du trekker inn Januarluften gjennom nesa og kjenner den sviende kulden rive på innsiden av neseborene dine. Om du skulle være så uheldig å fryse fast her ute nå, midt i hagen med hodet vendt opp mot det svarte lommetørklet av en himmel, hva ville egentlig vært forskjellen? Frosset fast eller ikke, livet ditt står like ille uansett.

Du har mistet deg selv nå. Du har mistet deg selv og du vet det.

Det gjør så vondt

The saddest part is realizing. The worst part is knowing.But the hardest part is accepting.

Jeg savner stemmen din og smilet ditt. Jeg savner varmen og omtanken din. Jeg savner den lillae jakka di og den oppriktige kjærligheten du gav til alt og alle. Jeg savner hvor mye du brydde deg og hvor engstelig du var for oss. Jeg savner det øyeblikket hvor du fortalte om kjærligheten din til lakris. Jeg savner da du lærte meg å henge opp gardiner på spiralsnor. Jeg savner måten du sa navnet mitt på. Hvordan du dro 'e'en i navnet mitt ut for å få det til å høres ut som om du var skuffet over meg. Selv om jeg ikke hadde gjort noe galt. Jeg savner å høre smattingen din når du tygde lakrisen jeg og Susann kjøpte til deg. Jeg savner hvordan du fikk alle til å få lyst å gjøre gode ting for deg.

Jeg savner deg Wilgunn. Og det gjør så ufattelig vondt.

hits